Satans glade budskap
Tom Egelands nye roman føyer seg inn i en tradisjon av populær «okkultur».
Av Asbjørn Dyrendal
Et mystisk pergament oppdages i Ukraina og smugles ut av landet av arkeologen Bjørn Beltø. Likene stabler seg opp.
Manuskriptet mistenkes å være det tapte og skjulte Lucifers evangelium, og det er etterspurt av flere enn fagfolk. I løpet av kort tid er én av Beltøs venner drept, og selv blir han jaget av det som viser seg å være en mystisk sekt helt uten skrupler – men med en velutviklet sans for de mørkeste blant religiøse skikkelser og de mest morbide former for religiøs praksis. Flere lik er i vente.
Gåter og jakt. For å fri seg fra forfølgere og løse gåten må Beltø finne løse tråder, halse gjennom europeiske storbyer og religionshistoriske tekststudier, finne allierte (eller er de nå det?) og grave frem en hemmelighet større enn de fleste hadde ventet.
Kort sagt er Tom Egelands nye spenningsroman godt plassert i forlengelsen av hans foregående, og i et landskap der kirkelig historie og mytologiske skikkelser er vesentlige bestanddeler. For en fag-geek er det litt som å lese en hypotetisk Dan Brown – en som kan skrive, og som gidder å gjøre hjemmelekser. Egeland turnerer nemlig det religionshistoriske landskapet slik man bør gjøre i slike bøker: En passe blanding presise og korrekte opplysninger, med litt kreativ diktning smøget inn for å få plass til en alternativ historie med gåter og jakt, uten at han heller later som om han gjør noe annet.
Populær «okkultur». Egeland føyer seg inn i en tradisjon av populær «okkultur». Okkultisme har lenge vært et yndet tema i deler av spenningslitteraturen, men den kreative adopsjonen av elementer fra mindre kompliserte, men populære esoteriske teorier har fått økt gjennomslag de siste årene. Serier som X-Files og bøker som Da Vinci-koden er bare noen av de mest kjente eksemplene.
Dommedager, skjulte samfunnskrefter, skjulte skrifter, alternativ forhistorie – både med og uten det utenomjordiske – har alt fått god plass i sjangere som ikke lenger er marginale.
Hvorfor? Min britiske kollega Chris Partridge snakker (lett forenklet) om en vekselvirkning mellom en alvorlig ment okkultur – esoteriske grupper og New Age-skribenter – og en populær okkultur der ideene blir ytterligere kommodifisert og solgt primært som underholdning. Skillene er mer flytende enn som så, og kreative fornyelser skjer på kryss og tvers av alvor og lek, understøttet av blant annet konspirasjonskulturens reversering av forholdet mellom fakta og fiksjon: Siden det som presenteres som sant er løgn, kan sannheten gjemme seg i det som er maskert som fiksjon.
Det siste får enda en dimensjon i fiksjonslitteraturen: Er de som utgir seg for venner, egentlig venner? Det som ser virkelig ut – viser det seg å være bare nok en illusjon? Hvilke av ideene vi leker med får en sikrere epistemisk status mot fortellingens klimaks?
En fest. Okkulturen lever av at ideene som kommer opp er engasjerende og gir spenning og mening. Dermed er den som skapt for fiksjonsverdener som ikke utgir seg for noe annet. Som thrillersjangeren. Resultatet er en utflytning av alternative meningsunivers fra kulturens marginer til massekonsumets sentrum – som samtidig adopterer et mer lekende eller ironisk forhold til de samme ideene. Det er sånt som gjør Lucifers evangelium til en fest også for dem av oss som har lest lignende før.
ANMELDELSE
Tom Egeland
Lucifers evangelium
475 sider. Aschehoug. 2009
Asbjørn Dyrendal er satanismeekspert og religionshistoriker ved NTNU.
Publisert 05. juni 2009
(Gjengitt med tillatelse fra Morgenbladet)
Lucifers evangelium (2009)
Aschehoug
ISBN 978-82-03-19474-0
- Kjøp boken
