Tenk om...

Slik begynner enhver forfatter det arbeid som med tid og stunder kanskje blir en bok.

Tenk om...

De første spirene til Sirkelens ende grodde ut av følgende besnærende tankelek: Tenk om en arkeolog fant en skatt som inneholdt et eldgammelt manuskript som vil endre verdenshistorien. Skjønt veien er lang fra idé til roman. I løpet av de fem årene jeg brukte på å researche og skrive denne boken, vurderte jeg mange ganger å gjøre den til en rendyrket thriller – komplett med utsendte agenter fra Vatikanet, fanatiske mordere, skuddvekslinger og heseblesende biljakter. Men Bjørn Beltø strittet imot. Sirkelens ende ville heller bli en lavmælt bok om en gåte.

Da jeg leverte manuskriptet til Aschehoug forlag høsten 2000, kalte jeg den en kriminalroman uten en forbrytelse. Intrigen er bygget opp som i en kriminalroman, men i mangel av et drap – og der den eneste forbrytelse synes å være noe så uspennende som et brudd på norsk kulturminnelov – er den dramaturgiske motoren opprullingen av et mysterium.

Sirkelens ende utkom påsken 2001. Som hovedbok i bokklubben Dagens Bøker oppnådde den etter norske forhold et brukbart salg. Men i likhet med bøker flest, forsvant den raskt inn i bokhyllenes glemsel.
18. mars 2003 – to år etter at Aschehoug utga Sirkelens ende – utkom en thriller som er grunnen til at du holder denne boken i hånden og at Sirkelens ende nå står foran utgivelse i en rekke land.

Allerede første salgsdag solgte den ukjente forfatteren Dan Browns roman Da Vinci-koden hele 6000 eksemplarer. Dan Brown, sønn av en matematiker og en musiker, flyttet etter universitetsstudiene til California der han livnærte seg som popkomponist, pianist og sanger. I 1993 returnerte han til New Hampshire og begynte som engelsklærer på sitt gamle college.

Fem år senere utga han sin første thriller, Digital Fortress, fulgt av Angels and Demons (2000) og Deception Point (2001). De tre bøkene solgte til sammen 20 000 eksemplarer. Da Browns redaktør sluttet i forlaget Pocket Books og gikk til det anerkjente storforlaget Doubleday i 2001, tok han Dan Browns forfatterskap med seg. Dan who? spurte forlaget. Det var før Brown leverte et forslag til en ny roman han pønsket på.

Tenk om... Forlaget tente (for å si det forsiktig) på ideen hans. De kjøpte rettighetene. Og Dan Brown gikk i gang med å skrive Da Vinci-koden.

Som alle forfattere og forlagsfolk vet, er det slik at enkelte bøker bare tar av – supernovaer på litteraturens funklende stjernehimmel. Noen ganger skyldes det bokens litterære kvaliteter. Andre ganger skyldes det obskure markedsmekanismer. Det er ikke nok at en bok er god. Boken må treffe markedet til rett tid.

Hvorfor er Da Vinci-koden blitt en verdenssuksess?

”En thriller for mennesker som ikke liker thrillere,” sier forlaget. Spennende, utfordrende og kunnskapsrik, sier begeistrede lesere. Da Vinci-koden er, trass i tunge temaer som teologi, historie og symbolikk, en lettlest thriller. Den utfordrer oss. Den pirrer. Den gir oss følelsen av å få ny innsikt. ”Som Umberto Eco på steroider,” konstaterte The San Francisco Chronicle lakonisk. Men også de litterære markedskreftenes snøballeffekt har bidratt til suksessen. For å pirre interessen, sendte Doubleday ut hele 10 000 forhåndseksemplarer av boken til kritikere og utvalgte bokhandlere
– mer enn totalopplaget på en normal amerikansk hardcoverutgave. De ville skape a bullet – “en kule” – altså en superbestselger. Og de ville vise at en bok av en fullstendig ukjent forfatter kunne lage forlagshistorie. Lenge før den offisielle utgivelsesdatoen var Da Vinci-koden en snakkis i bransjen.

Forhåndsoppmerksomheten toppet seg da The New York Times gjorde noe så uvanlig som å bryte sperrefristen og trykke en anmeldelse – som i ett ord kan oppsummeres i wow! – på kulturseksjonens førsteside 17. mars 2003. Da Vinci-koden var i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti og markedsavdelingens våte drøm: Forlaget hadde forberedt en
massiv annonsekampanje og en voluminøs utsendelse av bøker til USAs bokhandlere. De sendte Dan Brown ut på en omfattende lanseringsturné. Og siden bokhandlerne trodde på forlagets løfte om at denne thrilleren ville bli en bestselger uten sidestykke, hadde de aller fleste bestilt så mange eksemplarer at de pent måtte tapetsere utstillingsvinduene og salgsmontrene med Da Vinci-koden for ikke å brenne inne med usolgte bøker på lager.

Ingen fare.

Da Vinci-koden var en slik bok man bare må lese. Alle snakket om den. En maskulin actionbok, og samtidig en tenksom bok med dyp respekt for feminine verdier. En bok som appellerer til kvinner og menn, til intellektuelle og til de mer handlingssøkende bokleserne. Innen utgangen av den første uken hadde boken solgt nesten 25 000 eksemplarer og dundret inn på bestselgerlistene. Der har den holdt seg siden. I skrivende stund har boken solgt svimlende tolv millioner eksemplarer på minst 42 språk. Da Vinci-koden har for lengst skapt forlagshistorie.

Her i landet sikret Bazar – som for øvrig er Sirkelens endes utgiver i Sverige, Danmark og Finland – seg rettighetene til Da Vinci-koden. Bazar er et norsk-eid, nordisk forlag som ble startet av forlagsmannen Øyvind Hagen i 2002. Hagen, som fikk øynene opp for suksessboken lenge før konkurrentene, er den samme som introduserte Alkymisten og Paulo Coelhos forfatterskap i Norden og som i 1998 oppdaget en annen bok som ingen andre norske forlag trodde på: Harry Potter. I Norge er Da Vinci-koden i skrivende stund trykt i over 125 000 eksemplarer og har ligget på bestselgerlistene siden lanseringen i mai 2004.

Og dette skriver jeg lenge før julesalget har startet … Hva har så Da Vinci-koden å gjøre med Sirkelens ende? Ingen verdens ting.
Vel, ingen verdens ting utover en del pussige og helt tilfeldige likhetstrekk.

Selv om Sirkelens ende og Da Vinci-koden er to vidt forskjellige bøker, er det ikke vanskelig å sammenligne dem. Som jeg svarte da Aftenpostens Kaja Korsvold i september 2004 lagde en reportasje om likheten mellom de to bøkene: ”Jeg er glad jeg skrev min bok først. Ellers ville jeg nok blitt beskyldt for plagiat.”

For:
* Begge bøkene handler om gåter knyttet til Jesus.
* Begge bøkene stiller spørsmål ved Det nye testamentes fremstilling av Jesu liv og lære – og død.
* Begge bøkene er kritiske til dogmene og mytene rundt Jesus.
* Begge bøkene antyder at Kirken i ettertid har tilpasset deler av Jesu lære for å passe kirkefedrenes syn.
* Begge bøkene hevder at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og at deres etterkommere ble inngiftet i de europeiske kongehus.
* Begge bøkene hviler tungt på teoriene i The Holy Blood and The Holy Grail.
* Begge bøkene fråtser i teologiske konspirasjonsteorier.
* Begge bøkene tar for seg hemmelige ordener, brorskap og frimurere.
* Begge bøkene har, underlig nok, en albino i en bærende rolle.
* Begge bøkenes hovedperson er en vitenskapsmann.
* Begge bøkenes hovedperson reiser rundt i Europa på jakt etter gåtens løsning.
* Begge bøkene leker med vår sans for det ukjente, det skjulte, det dulgte – og avslører hemmeligheter som de få, de innvidde, har båret på i århundrer.

Det er disse likhetene som trekker Sirkelens ende inn i det markedsmessige dragsuget til Da Vinci-koden. Samtidig er det lett å peke på ulikhetene. Da Vinci-koden har, med sitt amerikanske utgangspunkt, et særlig kritisk søkelys mot den katolske kirkes posisjon og dogmer. Den vever kunsthistorien inn i sitt historiske blendverks bakteppe.

Sirkelens ende, derimot, tar utgangspunkt i arkeologien. Og den albino arkeologen Bjørn Beltø er sannelig ingen Indiana Jones. Der hvor Sirkelens ende er lavmælt og stedvis langsom, har Dan Brown skrevet en page-turner av dimensjoner, et intellektuelt rebusløs i actionthrillerens innpakning. En akademisk James Bond-beretning som fascinerer og underholder oss. Den utfordrer vår forståelse av alt fra kunsthistorien til teologien.

Eller?

I kjølvannet av Da Vinci-kodens braksuksess, har det oppstått en høyst uvanlig, internasjonal litteraturdebatt. En debatt om bokens innhold og teser – og om de dulgte grensene mellom sannhet og fiksjon, mellom vitenskap og diktning.

Debatten bølger særlig i kristne kretser, men også blant historikere, kunsthistorikere og selvsagt teologer. Selv om Dan
Brown understreker at Da Vinci-koden er og blir en roman, går han, både i bokens innledning og i enda større grad i intervjuer og på sin hjemmeside www.danbrown.com, langt i å antyde at mange av bokens kontroversielle tankespinn – om alt fra den hellige gral og skjulte budskaper i Leonardo da Vincis kunstverk til Jesu vesen og budskap, Sion-ordenen og andre hemmelige brorskap – er reelle eller basert på hemmeligholdte sannheter.

En roman, ja vel, men en roman som avslører historiske hemmeligheter.

Mange leseres forestilling om at bakgrunnen for mye av det som står i Da Vinci-koden faktisk er sant, har forårsaket tallrike avisinnlegg, webdebatter og kronikker verden over. I Norge er kritikken anført av Bjørn Are Davidsen, som i en kronikk i Aftenposten 30. juli 2004 refset de bokanmelderne som var nesegruse i sin beundring for Browns ”researchmessige mesterverk”. Her til lands har det meste av debatten foregått på internett og på leserbrevsidene. På www.forskning.no har religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal skrevet anmeldelsen ”Bråket om Da Vinci-koden” der han kritisk og nitid gjennomgår mange av de teologiske og kunsthistoriske påstandene i boken. Et av Dyrendals anliggender er at Dan Brown, ved å antyde at kriminalintrigen er bygget rundt en skjult sannhet, inviterer til debatt og kontrovers som igjen genererer oppmerksomhet og salg.

Internasjonalt har Da Vinci-koden utløst en underskog av motbøker som på faktisk og vitenskapelig grunnlag angriper tesene i romanen (bøker som for øvrig ikke bare selger godt i Da Vinci-kodens kjølvann, men som paradoksalt nok skaper ny oppmerksomhet og blest rundt thrilleren – så å si en markedsmessig evighetsmaskin). På forlaget Ignatius’ nettsted www.ignati-us.com/books/davincihoax belyser forfatterne Carl Olson og Sandra Miesel – som har skrevet den kritiske boken The Da Vinci Hoax (Da Vinci-bløffen) – påstandene i Dan Browns roman. Mange av Browns teser fra teologien og kunsthistorien blir ettergått og avvist. De stemmer simpelthen ikke. Det er ikke teologisk eller historisk belegg for påstanden om at Jesus i bunn og grunn var en gnostisk filosof, eller at Leonardo da Vinci har lurt hemmelige budskap om kristendommen inn i sine kunstverk. Leonardo var nok en luring, ja vel, men du skal ha velutviklede konspiratoriske antenner og en god porsjon fantasi for å skimte Maria Magdalena i maleriet Nattverden eller finne historiske avsløringer i andre av hans verdenskjente malerier.

Det Brown har gjort, er akkurat det samme som de fleste romanforfattere gjør: Han har lett etter tilgjengelig stoff som passer inn i og kler fiksjonen. Dermed har han funnet og hentet
frem et knippe spennende teorier, teser og spekulasjoner som bakgrunn for sin oppdiktede historie. De færreste av teoriene eller
spekulasjonene er nye eller påfallende sanne. Det nye er at en bok som selger tolv millioner eksemplarer når ut til store lesermasser med tankespinn som før holdt seg lydig og beskjedent på plass i okkulte diskusjonsgrupper på internett, i new age-bøker og i hjemmetrykte hefter for svært spesielt interesserte.

De mest fiendtlige av kritikerne synes å laste Brown for å trekke frem slike mildt sagt udokumenterte alternativteorier. Men vent! Dan Brown skriver romaner. Han appellerer til vår fantasi. Han påstår ikke å ha skrevet en doktor-gradsavhandling. Han driver ikke med forskning. Romaner er ikke sanne. Så får heller forskere og vitenskapsmenn sette fiksjonen i perspektiv. Kritiske eksperter burde glede seg i stedet for å gremme seg: Hvor mange andre romaner utløser denne type vitenskapelige debatter blant legfolk og stimulerer leserne til å søke ny kunnskap? Når var teologi og urkirkens undertrykkende kvinnesyn sist tema i selskapelige sammenhenger? Dan Brown har skrevet en bok som engasjerer, provoserer og tenner millioner av lesere, legfolk og fagfolk side om side. Ingen ubetydelig bragd av en sølle thrillerforfatter!

Både Sirkelens ende og Da Vinci-koden henter noen av sine teser
fra The Holy Blood and The Holy Grail (1982) av Michael
Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, en bok som har
solgt i over to million eksemplarer og som snart utkommer på
norsk. Kort fortalt er hovedteorien i denne kvasivitenskapelige
dokumentarboken at Jesus ikke døde på korset, men at han
overlevde korsfestelsen (hvilket igjen rokker ved kristendommens
mest bærende dogme: oppstandelsen) og at han flyktet til
Sør-Frankrike og giftet seg med Maria Magdalena. De fikk flere
barn hvis etterkommere ble inngiftet i de franske kongerekker,
det merovingiske dynasti. ”Den hellige gral” – en middelaldermyte
om begeret som Jesus først brukte under nattverden
og som senere ble fylt av hans blod under korsfestelsen – utlegges
som blodslinjen fra Jesus og Maria Magdalena.
Denne fantasifulle forestillingen har sine røtter i århundregamle
konspirasjonsteorier, angivelig beskyttet av hemmelige
ridderordener og brorskap. Påstandene ble igjen vekket til liv
basert på historien om presten Bérenger Saunière i landsbyen
Rennes-le-Château. Under restaurering av den eldgamle landsbykirken
på slutten av 1800-tallet, kom han angivelig over dokumenter,
skjult i hemmelige hulrom, som han tok med seg til
Paris og som skal ha gjort ham umåtelig rik.
Dessverre for alle tilhengere av konspirasjonsteorier generelt
og Sion-ordenen spesielt, er hele denne historien like fiktiv
som Da Vinci-koden og Sirkelens ende. Sion-ordenen, Priory of
Sion – som skal ha vært ledet av storheter som Leonardo da
Vinci, Sir Isaac Newton, Boticelli og Victor Hugo og som skal
ha hatt tette og mystiske forbindelser med tempelridderordenen
– er en ren konstruksjon skapt av høyreekstreme franske
nasjonalister, intet annet enn en okkult gutteklubb. Både politiet
og mediene har avslørt at franskmannen Pierre Plantard og
hans tilhengere skapte Sion-ordenen i 1956 og forsynte den
med røtter i 1100-tallets tempelriddere. I 1956 begynte de første
ryktene om ”den store hemmeligheten” i Rennes-le-
Château å bli kjent. Mange av Sion-ordenens bærebjelker var
plagiater fra rosenkreutzerne. Denne opprinnelig tyske ordenen
fra 1400-tallet ble reformert både på 1600- og 1700-tallet
og var assosiert med alt fra alkymi og magi til filosofi, og ble
gjenopplivet av den franske forfatter og mystiker Josépin
Péladan i tiårene rundt århundreskiftet 1900.
Pierre Plantard produserte midt på 1960-tallet falske dokumenter
som inneholdt navnene på lederne i Sion-ordenen og to
genealogier angivelig fra 1244 og 1644 og diverse avskrifter (de
samme dokumentene som presten Bérenger Saunière altså skulle
ha kommet over på slutten av 1800-tallet) og klarte å lure dokumentene
inn i arkivene til Nasjonalbiblioteket i Paris.
Bløffmakerne smuglet også andre ”historiske” dokumenter inn
i franske biblioteker. Funnet av Les Dossiers Secrets i 1975 vakte
naturlig nok oppsikt. Plantards kompanjong Philippe de
Chérsiey har i flere sammenhenger påtatt seg ansvaret for å ha
fabrikkert disse dokumentene. Ifølge franske medier og myndigheter
innrømmet Plantard, som døde i år 2000, under avhør
i 1993 at dokumentene var fabrikkert, og at Sion-ordenen var et
falsum. (Riktignok fantes en ekte Sion-orden som opphørte å
eksistere i 1617 og ble innlemmet i jesuittordenen, men dette
var en katolsk orden fjernt fra Plantards påståtte hermetiske
brorskap og uten forbindelse til tempelriddere eller andre voktere
av mystiske hemmeligheter). BBC avslørte mange av
Plantards metoder i et dokumentarprogram i 1996. Nettstedet
www.priory-of-sion.com er verdt et besøk for den som vil sette
seg mer inn i disse spørsmålene.
Disse avsløringene spiller selvsagt ingen rolle verken for
Sirkelens ende eller Da Vinci-koden som romaner, men de styrker
naturlig nok ikke formodningen om at Dan Brown har fundert
sine mange ”avsløringer” på teologiske, historiske, kulturelle
og kunsthistoriske fakta. Mange begeistrede lesere av Da
Vinci-koden blir nok skuffet når de innser at bokens tallrike
”avsløringer” av hemmelige koder og skjulte sannheter enten er
utslag av god, gammeldags diktning, tankespinn i kvasivitenskapelige
bøker og på internett, eller i beste fall løse hypoteser
som er gjenstand for faglig usikkerhet og strid. Turistene som
besøker den majestetiske Saint-Sulpice-kirken i Paris, der albinomunken
Silas håper å finne Den hellige gral, blir eksempelvis
møtt av en plakat som begynner slik: «I kontrast til fantasifulle
påstander i en fersk bestselger, er ikke dette et tidligere hedensk
tempel.» Plakaten fortsetter med å tilbakevise andre av bokens
påstander om den tradisjonsrike kirken. Men også Saint-
Sulpice nyter godt av litteraturens markedskrefter: I løpet av et
halvt år var ti tusen turister innom kirken på grunn av Da
Vinci-koden.
Da Vinci-koden er en roman. Punktum. Den avslører ingen
ukjente, skjulte sannheter utover myriader av udokumenterte
og internasjonalt kjente tankespinn, new age-spekulasjoner og
fantasifulle konspirasjonsteorier som få seriøse forskere stiller
seg bak. Men slapp av! Da Vinci-koden er like spennende for
det. Om mange av teoriene i Da Vinci-koden ikke ”stemmer”
vitenskapelig og faktisk, og om mange av de oppsiktvekkende
påstandene kan tilbakevises, er boken likevel en spennende og
underholdende thriller. De som virkelig blir bergtatt, kan jo
selv granske hva som mon har et fnugg av sannhet i seg!
Å glede og utfordre leserne er enhver romans fremste funksjon.
I så måte har Dan Brown lykkes bedre enn de fleste av
oss. I motsetning til thrillere flest, stimulerer Da Vinci-koden
leserne til å søke seriøse svar på mange av de kompliserte og utfordrende
spørsmål og påstander som kommer frem i romanen.
På denne bakgrunn spør kanskje mine lesere: Hvor mye av
Sirkelens ende er sant?
Svaret er enkelt: Boken er en roman fra ende til annen. En
tankelek. Noen historiske og teologiske opplysninger er isolert
sett ”sanne”. Noen er faglig omstridte og kontroversielle.
Noen er pyntet på. Atter andre er oppdiktede. Men som forfatter
har jeg brukt ”de historiske sannhetene” i en dikterisk sammenheng
som i sum gjør at boken utelukkende blir en fiksjon
fra begynnelse til slutt. Når jeg har fråtset i teologiske og historiske
konspirasjonsteorier, er det fordi de passer i romanen.
Når jeg hviler meg på kontroversielle teologiske vurderinger, er
det fordi de kler fiksjonen. Denne romanen skulle handle om
en gåte larger than life, og tankespinnene i en bok som The
Holy Blood and the Holy Grail passet – i likhet med avvikende
teologiske standpunkter – som hånd i hanske.
Likevel …
Jeg er ingen teolog. Jeg er ikke engang troende. Men mange
av de spørsmål som Sirkelens ende reiser vedrørende Det nye
testamentes tilblivelse, er spørsmål jeg oppriktig undrer meg
over selv. Jeg har ikke svarene. Men det har sannelig ikke teologene
heller. Til syvende og sist koker de grunnleggende spørsmålene
og svarene ned til et spørsmål om tro. Teologi er langt
på vei et fag uten fasit.
Hvis du ble besnæret av denne bokens tankespinn rundt Det
nye testamente, finnes det et vell av seriøse fagbøker som grundig
belyser alle de faktiske forholdene, og usikkerhetene, knyttet
til den redaksjonelle tilblivelse av det som er vår Bibel, og
som former grunnlaget for den vestlige verdens tro.
Bibelen er et intellektuelt produkt. Noen har skrevet tekstene.
Andre har kan hende pyntet på og omskrevet dem. I mange
tilfeller har tekstene vandret fra munn til munn før de ble festet
til papiret. Til slutt har noen valgt ut de tekstene som ble innlemmet
i Bibelen.
Hvis man betrakter de bibelske tekster som hellige og indirekte
diktert eller inspirert av Gud, trenger man knapt underlegge
Bibelen kildekritikk. Men hva om man fjerner troen fra
bibelforståelsen og betrakter Bibelen og dens budskap som et
historisk og filosofisk manifest?
Jesus-forskningen er mangfoldig og har utviklet seg i rivende
fart det siste hundreåret og ikke minst de siste tiårene.
Allerede tidlig på 1900-tallet påviste Albert Schweitzer hvordan
forskere formet Jesus basert på idealene i sin egen samtid.
Som innen all annen vitenskap, finnes det ulike retninger, tendenser
og ”skoler” innenfor teologien. Mange av tankespinnene
i Sirkelens ende er basert på en relativt kildekritisk og radikal
amerikansk tradisjon. Andre forskere er mer konservative og
kildepositive.
Felles for de fleste teologiske forskerne, er at de i varierende
grad er preget av sin tro (eventuelt: mangel på tro). Teologi er
ingen absolutt vitenskap. I stor grad farges standpunktene av
forskernes personlige tro og teologiske (og til en viss grad politiske)
ståsted. Ulike forskere vektlegger fakta og hypoteser ulikt.
Sammen med min romanfigur Bjørn Beltø, surfer jeg bare på
overflaten av det spennende faget teologi. Fagteologer vil nok
smile overbærende, eller provosert, over mange av dialogene og
tankene i denne boken. Som forfattere flest har også jeg valgt et
ståsted, og bokens fiktive teologer og forskere står for holdninger
som passer i denne bokens handling. De er ikke dermed
representative for det brede flertall av teologer. Jeg har, i likhet
med Dan Brown, skrevet en roman. Jeg påstår ikke å ha funnet
sannheten.
Har forskerne?
Hvor bokstavelig, eller kritisk, skal man lese Det nye testamente?
Hver leser må finne sitt svar.
Det nye testamente er en samling skrifter, en såkalt kanon,
som i stor grad forelå som skriftsamling allerede på 100-tallet,
men som ble endelig sammensatt og anerkjent av kirkefedrene
på synodene i Hippo (393) og Kartago (397).
De fire evangelistene – Markus, Matteus, Lukas og Johannes
– var etter alt å dømme annengenerasjons kristne som skrev
sine tekster mot slutten av det første århundret (enkelte teologer
mener at Johannesevangeliet faktisk kan ha blitt skrevet av
apostelen Johannes). Markus skrev trolig sitt evangelium, det
første av de fire, rundt år 70. Matteus og Lukas hadde begge
kjennskap til det Markus skrev. Men før noen av de fire evangeliene
forelå, ble det som senere ble kjent som Q forfattet.
Q-evangeliet ”finnes” ikke. Likevel er det av mange ansett å
være ”det første evangeliet”, som Matteus og Lukas senere
brukte som kilde (derav Q for ”quelle” – tysk for kilde). Det
var tyske bibelforskere som kom til den konklusjon av det måtte
foreligge en skriftlig kilde for Jesu ord i Matteus- og Lukasevangeliene.
Basert på de eksisterende skriftene er Q rekonstruert
ord for ord av forskere ved The Institute for Antiquity
and Christianity i USA (http://iac.cgu.edu). Q inneholder
strengt tatt ikke noe nytt eller ukjent, men er en teoretisk modell
som kan forklare det stoffet som er felles for Matteus og
Lukas. De som interesserer seg spesielt for Q, kan finne mer
stoff på nettstedet http://iac.cgu.edu//qproject.html og på
http://homepage.virgin.net/ron.price.
Da Bibelens tekster skulle samles – en prosess som tok flere
hundre år – forelå en lang rekke flere tekster enn de som ”bibelredaktørene”
ga sitt guddommelige kvalitetsstempel. De
apokryfe evangelier – de skjulte eller hemmelige evangelier –
var skrifter som ikke ble innlemmet i Bibelen. Dette bl.a. fordi
de ikke ble oppfattet som opprinnelige (de ble skrevet ”for
sent”, altså 100-200 år etter de andre evangeliene) i forhold til
hendelsene de skildret. Andre teologer vektlegger at skriftene
ble oppfattet som kjetterske av de ortodokse kristne, eller at de
tegnet avvikende bilder av Jesus. Det bør også nevnes at flere
fromme, kristne evangelier heller ikke kom med, selv om de
støttet de tidlige evangeliene teologisk, fordi de i likhet med de
mer omstridte skriftene ikke var opprinnelige nok (en rekke
eksempler finner du på www.earlychristianwritings.com).
Ett eksempel på en apokryf tekst er Thomasevangeliet. Her
fremstår Jesus som en som gir hemmelig kunnskap. Sannheten
fremstilles som noe du og jeg må finne ut av. Thomasevangeliet
kan oppfattes som kontroversielt av flere grunner. Noen vektlegger
det tydelige gnostiske (som på mange punkter avviker
fra det vi kjenner som ”kristendommen”) preget til Thomas.
En minoritet blant teologene tror at Thomasevangeliet kan inneholde
eldre, og derfor mer opprinnelige, versjoner av Jesu
ord enn det som står i de bibelske evangeliene. De fleste teologer
synes imidlertid å mene at Thomasevangeliet, slik det nå foreligger,
stammer fra 200-tallet.
Etter hvert som innholdet og rekkevidden av disse alternative
skriftene står klarere for oss, vil mange forestillinger om Jesu
lære kunne bli utfordret. Jesus kan lett bli oppfattet som mer
radikal, mer maktkritisk, ikke alltid i pakt med Kirkens senere
forståelse av Jesus. Thomasevangeliet inneholder Jesu ord –
uten noen fortelling eller rammeverk. Her står intet om kors-
festelsen, Jesu død og oppstandelse, intet om hans lidelseshistorie,
dåp eller nattverd. Vi finner ingen mirakler. Enkelte mener
at både Q og Thomasevangeliet demonstrerer at Jesu død – offerdøden
– ikke hørte hjemme i den tidlige kristendom, men at
denne dimensjonen senere ble utviklet med basis i jødedommens
offerriter. Der hvor Bibelen vektlegger vår individuelle
tro, innbyr Thomasevangeliet til å ta ansvar for vår egen utvikling
gjennom innsikt og erkjennelse (altså klassiske gnostiske
trekk). Jesus hadde et åpent fellesskap rundt seg, bestående av
likeverdige menn og kvinner (noe også Dan Brown legger stor
vekt på i sin roman). Jesus ble ikke omtalt som Guds sønn eller
Messias. Ved siden av de gnostiske trekkene, følger Thomas
ordbruken i koptiske manuskripter og endringer i oversettelser
fra sent i det andre til fjerde århundret. Mange tekstlige indisier
tyder på at Thomas kjente til Markus – hvilket svekker teorien
om at Thomasevangeliet er eldre (og dermed mer opprinnelige)
enn Det nye testamentes evangelier.
Selv om de nytestamentlige evangeliene paradoksalt nok tidvis
tegner ulike bilder av Jesus, møtte Thomasevangeliets jesusbilde
stor motstand blant mange tidlige kristne. En av grunnene
kan være at Thomas i stor grad skildrer Jesus som filosof.
Dette kan ha provosert de tidlige kirkefedre, som var avhengig
av å avgrense læren til enhetlig og autoritativ og ikke minst
guddommelig – i en tid da troen og forståelsen av den ble utfordret
og trukket i alle retninger. Det er også verdt å merke seg at
den Jesus som Thomas skildrer, har fokus på det åndelige, der
hvor Jesus i Det nye testamente har syn for både ånd og handling.
Bibelens Jesus utfordrer samtiden, Thomas’ Jesus besvarer
spørsmål uten noen fysisk tilhørighet i hverdagen.
Mange troende har en forestilling om Bibelen som en uforanderlig,
absolutt størrelse. De apokryfe skriftene demonstrerer
at den bibelske kanon er menneskeskapt, et resultat av vurderinger
og utvalg, av redigering og utelatelser.
Mange teologer fastholder at de apokryfe skriftene ikke ”avslører”
annet enn hvor flink den tidlige kirken var til å velge de
riktige skriftene til Det nye testamente. Faktisk viser Nag
Hammadi-funnet (www.nag-hammadi.com) hvor nøyaktig
kirkefedrene gikk frem i sitt arbeid med å inkludere og avvise
skrifter som kunne tenkes å få plass i Det nye testamente. Selv
om de apokryfe skriftene selvsagt ikke kan avvise noe som helst
i Det nye testamente, gir de oss et alternativt rammeverk for å
forstå ikke bare evangeliene i seg selv, men også utvelgelsen av
dem og den urolige samtid og prosess som ledet frem til den bibelske
kanon. Men, avhengig av teologisk ståsted, kan de også
leses som et bevis på at den autoritative kanon synes å være resultat
av det beste utvalg historisk og teologisk.
Selv om man ikke tror på Jesus som guddommelig, kan vi
med stor rimelighet fastslå at Jesus har eksistert som historisk
skikkelse (mer om teologiens Jesus finner du på det norske nettstedet
www.jesus-messias.org). I mine øyne er hans filosofi –
oppsummert i ett ord: nestekjærlighet – like verdifull selv om vi
ikke tror på dogmene om oppstandelsen og syndsforlatelsen.
Jeg synes det er flott hvis Sirkelens ende – slik Da Vinci-koden
har gjort – stimulerer leserne til å søke sine egne svar og
samtidig utfordre de sannheter vi er blitt tillært av autoritetene
– det være seg Kirken, professorer og prester, og for den saks
skyld forfattere. Med Sirkelens ende har jeg først og fremst hatt
som ambisjon å skrive en utfordrende og litt annerledes spennings-
og underholdningsroman som etterlater deg med spørsmål
som ingen kan besvare, men som er viktige å stille.
Til slutt en snurrig fotnote:
I oktober 2004 meldte The Daily Telegraph at Dan Brown
vil bli saksøkt for plagiat. Av hvem? Av ingen ringere enn to av
forfatterne bak The Holy Blood and the Holy Grail: Michael
Baigent og Richard Leigh! Ifølge Telegraph sier Leigh: ”Det er
ikke det at Dan Brown har tyvlånt visse ideer, for det er det
mange som har gjort. Men han har brukt hele strukturen og researchen
– hele puslespillet – og hengt det på en fiktiv knagg.”
Det er fristende å betrakte søksmålet som et pr-trick fra
Leigh og Baigent – og ganske så urimelig mot Brown. Dan
Brown krediterer vitterlig The Holy Blood and the Holy Grail
ved å henvise til boken i kapittel 60 – i tillegg til en pussighet i
Da Vinci-kodens ånd: Navnet til karakteren Sir Leigh Teabing
er sammensatt av Richard Leighs etternavn mens Teabing er et
anagram sammensatt av bokstavene i Baigents etternavn. I boken
tar Teabing en utgave av, nettopp, The Holy Blood and the
Holy Grail ut av bokhyllen og roser forfatternes ”grunnleggende
premiss”.
Ikke nok, mener Leigh og Baigent, som vil stikke et sugerør
ned i Dan Browns svulmende bankkonto.
Uansett utfallet av en eventuell rettssak er det liten grunn til
å tro at publisiteten i nevneverdig grad vil gå ut over salget av
noen av de to bestselgerne. Publisitet, kontrovers og oppmerksomhet
svirrer i en evig sirkel – og det er fristende å antyde at
dette, i sannhet, er en sirkel uten ende.
TOM EGELAND
Oslo, oktober 2004


Tilføyelse til 2004-etterordet:


Ikke uventet vant Dan Brown rettssaken som ble anlagt mot ham av to av forfatterne av Hellig blod, hellig gral.
Dommer Peter Smith i Londons High Court erklærte i april 2006 at selv om Dan Brown åpenbart hadde lest Hellig blod, hellig gral (i parentes bemerket en nokså selvsagt konklusjon all den tid boken vitterlig er omtalt i Da Vinci-koden), er Da Vinci-koden på ingen måter et plagiat.
Hovedsaksøkeren, Michael Baigent, levnes liten ære i domspremissene.
Baigent tar neppe tapet så veldig tungt: En effekt av rettssaken var at Hellig blod, hellig gral #8211; som har solgt et par millioner eksemplarer som følge av Da Vinci-koden – igjen fikk et voldsomt salgsoppsving.
Kan det, helt tilfeldigvis, være en sammenheng…?

Dagen før dommen falt i London, presenterte medier verden over en sensasjonell nyhet:
Et laug av antikvarer, samlere og forskere presenterte den dagen evangeliet etter Judas.
Judas-evangeliet ble skrevet rundt år 150 og første gang omtalt og kritisert av biskop Irenaeus i Lyon i år 180. Men frem til våre dager hadde ingen faktisk lest Judas-evangeliet.
I 1970 ble manuskriptet oppdaget av en skattejeger i en hule i ørkenen ved El Minya i Egypt. Det skjøre papyrusmanuskriptet ble solgt videre til diverse antikvarer og mer eller mindre lyssky samlere, og ble oppbevart i 16 år i en bankboks i New York City, fordi ingen ville betale de svimlende summene selgerne krevde.
Men i år 2000 fikk antikvitetshandler Frieda Nussberger-Tchacos tilslaget for en akseptabel pris, og hun innledet et samarbeid med Maecenas Foundation for Ancient Arts og National Geographic Society.
Lik et puslespill måtte de tørre, gebrekkelige tekstfragmentene settes sammen, slik at man kunne lese beretningen i sammenheng. Først i år 2004 ble det klart for forskerne at teksten faktisk omhandlet disippelen og erkeskurken Judas Iskariot.
Den 66 sider lange historien foreligger nå i engelsk oversettelse (og vil helt sikkert bli oversatt til norsk også). Den foreliggende teksten er en koptisk kopi fra år 300 av en tidligere gresk originalversjon.
Judas-evangliet forteller en "annen" historie enn Det nye testamentes evangelier. I Judas-evangliet er Judas en av Jesu favoriserte disipler. I motsetning til de andre disiplene, har Judas fattet de grunnleggende kristne verdier og forståelsen av at himmelriket er en åndetilværelse hinsides denne verden. Ifølge evangeliet ga Jesus sin disippel kunnskap som de andre aldri fikk del i.
Historiens mest omtalte forræderi fremstilles slik at Judas anga Jesus rett og slett fordi Jesus ba ham om det.
Judas var et instrument for å fullføre den guddommelige plan (for øvrig et omdiskutert premiss i Tim Rices libretto til rockemusikalen Jesus Christ Superstar fra 1970).
Var Judas en forræder, slik Bibelen og Kirken har portrettert ham i 2000 år?
Eller var han en lojal støttespiller som hjalp Jesus med å fullende den prosess som skulle ende med korsfestelse og syndsforlatelse?
Teologene diskuterer.
Noen innvender at Judas-evangliet ble skrevet for lenge etter hendelsene til å være historisk presist (en innvending som i så fall kan få store deler av Det gamle testamente å falle sammen som et korthus).
Noen mener at det var skrevet av en menighet som hadde egeninteresse av å fremstille Judas i et fordelaktig lys.
Denne menigheten ble kalt Kainittene. Denne kristne sekten ble stemplet som kjettere av Kirken. Ikke bare gjorde de Judas (og andre bibelske skurker) til sin helt, men de anerkjente heller ikke Bibelens gud. Siden verden ikke var perfekt, kan ikke den bibelske Gud ha skapt den, mente de.
Teologene påpeker at det ikke er noe ved Judas-evangeliet som rokker ved de nytestamentlige evangeliene. Kainittene var ikke en anerkjent kristen sekt. Og teksten er skrevet såpass lenge etter de faktiske hendelsene at autentisiteten er usikker.
Heller ikke Vatikanet er så veldig urolig – rett og slett fordi de ikke tror at folk flest bryr seg.
Judas-evangeliet ble skrevet som en polemisk tekst mot verdiene i den da fremadstormende katolske kirke. Kainittene mente at de andre menighetene ikke hadde fattet hva Jesus egentlig sa og mente. Og de trodde at Judas kun bidro til å frigjøre Jesu guddommelighet.
Uansett viser Judas-evangeliet hvordan all historie – også bibelske hendelser – kan tolkes og vinkles og tilpasses. Er det aldeles urimelig å anta at også den autoriserte Bibel er et resultat av en slik redaksjonell prosess?

Tom Egeland
Oslo, april 2006


Sirkelens ende (2001)

Aschehoug
Bokklubben
ISBN: 82-03-18974-1

Boken er utgitt som lydbok av Lydbokforlaget. Boken foreligger både som CD og MP3-fil.

- Kjøp boken
- Bestill lydboken